Safari njema! (God tur!)

Hakuna matata .. Hakuna matataaaaa ..! Akkurat nå føles det sånn. Livet er virkelig problemfritt her ute på savannen. Iallfall for meg. Håper jeg!

Av Torunn Haraldsen og Torgeir Henden (Foto)

Det er mørkt ute, men det er likevel på tide å stå opp fra den gode senga mi her i teltet. I natt sovna jeg til lyden av mange forskjellige dyr som holdt seg ganske nært campen vår. Det var skikkelig søvndyssende, og jeg har sovet kjempegodt. Nå skal jeg opp og få med meg soloppgangen.

Jeg strekker meg og setter meg godt til rette i en av campingstolene utenfor teltet. Like etter kommer to vakter med lommelykter og lyser mot teltet vårt. Hva vil de, tro? Hva! En bøffel! Like bak teltet! Godt at vaktene jager den vekk, for bøflene er svære og har veldig kraftige horn. Nå ble jeg litt skjelven. I tillegg forteller Inger at en leopard gikk forbi rett ved teltveggen i natt. Men – vaktene har passet på og ingen ville dyr har spist meg opp.

Turen vår går videre i safaribilen til Donald. Ja, ikke Donald Duck eller Donald Trump. Bare Donald – han er en kjempehyggelig mann, og så kan han ALT om de ville dyrene her i Tanzania.

Apekatter er jo bare gøy. Obs – hva skjer nå!?!  En av de lodne luringene hopper opp på taket vårt og prøver å komme inn for å stjele maten. Rettelse – apekatter er gøy ute – ikke inne i bilen.

Se de fine elefantene! Så utrolig søt den lille babyen er! Donald forteller om en gang bilen ble angrepet av en sint elefantmamma. Hun ble redd da bilen sperret veien for den lille elefantungen hennes. Donald ble også redd, men nå har han lært at han alltid må se til at elefantmammaen og elefantbarna er på samme side av veien før han kjører forbi.

Vi ser sikkert tusen sebraer på turen vår. Sebra er et av de vakreste dyrene som finnes, synes jeg. Tror du sebraen er hvit med svarte striper eller svart med hvite striper? Send svaret ditt i postkassa mi, og du blir premiert med 50 gullmynter.

Jeg lurte lenge på om vi kom til å få se løver. Og nå sitter vi faktisk og ser på en hel løvefamilie. Så fine de er. Jeg får lyst til å klappe dem, men det er nok ikke så lurt. Plutselig ler Donald og rygger bilen forsiktig bakover. Det er ikke alltid man ser det som er rett foran øynene, sier han og peker. En meter fra bilen vår ligger en svær hannløve og spiser kjøtt. Wow!

Og så – helten min, sjiraffen! Ser du at de ligner på meg, eller? Ja, for jeg er jo en tredjedels sjiraff. Skulle virkelig ønske jeg kunne fått prate litt med en av dem, men akkurat nå er de litt for langt borte. Og så er jeg ikke sikker på om jeg forstår sjiraffspråket, selv om jeg har litt sjiraffblod i årene. Men nå har jeg iallfall sett noen av «forfedrene» mine på ordentlig. Det er skikkelig stort!

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!