Miljødetektivene 7: Nesten spist

Noe som lignet en krysning av en pitbull og en sibirsk sabeltiger kastet seg over Bob.

Av Alf Gjøsund

Det kom skrapelyder og et hardt dunk da den blå varebilen gjorde et byks opp i skogkanten og stanset. Før støvskyen hadde lagt seg gikk døren opp og sjåføren sjanglet ut. Politibilen, som sto like bak, hadde fremdeles blinkende blålys, men mannen enset dem ikke. I stedet gikk han rett bak og åpnet bakdørene. Der dro han ut en stabel tomme malingsspann.
– Hvor skal du, spurte politimannen som hadde kjørt. Han hadde gått ut av bilen og pekte på mannen med lykten. Stemmen hans var ganske streng.
– Eh, jeg skal bare levere disse malingsspannene. Det er mest miljøvennlig å levere dem her, er det ikke? svarte mannen uten å se på politimannen. Han snakket fort for at ikke stemmen skulle skjelve. Litt for fort. Ordene snublet i hverandre.
– Det er mange nok miljøsvin her i verden, er dere ikke enig? sa den tykke damen, som hadde kommet ut fra setet på passasjersiden. Hun så på politimannen med et utfordrende blikk mens hun torturerte en diger tyggegummi mellom kjevene sine. Plutselig sluttet hun å tygge. Hun hadde fått øye på Bob, som selvsikkert hadde plassert seg på panseret til politibilen.                                       – Er du her? spurte damen usikkert.
– Kjenner du den gutten? spurte politimannen skarpt.
– Eh … nei. Eller, tja … Jeg har vel kanskje sett ham på butikken før, sa damen. – Og … eh … det er jo litt sent for barn nå, midt på natta …
– Hvorfor prøver dere å levere malingsspann her da, midt på natta? Fordi dere ble avslørt borte på returpunktet? spurte Bob, som følte seg trygg og tøff sammen med de uniformerte politifolkene.
– Vi aner ikke hva du snakker om! Dessuten har dere ikke noe bevis, for vi har filmen! snerret damen.
Bob skjønte at Rolf og Rita hadde greid å lure dem. – Den filmen vil jeg gjerne se, søta! For mobilkameraer har ikke film! sa han triumferende.
Han var ovenpå nå. Han gikk bort til bakdøren med brede, politiaktige skritt og tittet inn. – Ja-ha! Ser man det, ser man det!
I bilen sto en stor kasse full av malingsspann. I mørket bak den, så han ingen ting. Jo, vent. Det var noe der. Og det knurret. Knurringen kom fra to grønne øyne og en blottlagt tanngard. Her var det visst best å rygge bakover, veeeeldig fort!
De neste begivenhetene, skjedde så fort at Bob ikke rakk å trekke pusten. Noe som lignet en krysning av en pitbull og en sibirsk sabeltiger kastet seg over ham. Han kjente stanken av rovdyrånde mot ansiktet, og ventet på lyden av knokler som ble knust mellom sterke kjever. Men den kom ikke. I stedet gikk knurringen over til piping, og pipingen til slikking. Bob kom på at han
ikke hadde vasket seg rundt munnen siden middagen. Det var den middagen hunden også ville ha.
– Killer, hold opp!
Bildøra åpnet seg, og muskelmannen fra Pitbull Bilservice løp ut.
– Han er ikke farlig hvis han ikke blir provosert! Killer! Slipp! ropte han. Hunden klynket motvillig og lusket bort til herren sin med halen mellom beina.
– Det går bra, sa Bob så kjekt han bare kunne. – Jeg kan bare skrape slimet av hjemme, la han til, i håp om å virke morsom. Men han kjente at beina skalv, og måtte sette seg i politibilen igjen. På utsiden snakket politifolkene med de tre miljøsynderne, og Bob så at de måtte levere fra førerkort og andre papirer.
– Vi skal kjøre deg hjem, sa politimannen, da han litt senere satte seg ved rattet.
– Det er ikke nødvendig, sa Bob og gjespet. – Dere kjenner sikkert problemet med overbeskyttende foreldre. De er sjarmerende, men jeg tror jeg bare skal liste meg inn og krype til køys uten noe mer oppstyr, prøvde han seg.
– Tull, sa politimannen. – Foreldrene dine har krav på å få vite hva du har vært innblandet i. Men de er sikkert vant til litt av hvert. Du har jo vært innblandet i ting før, har du ikke?
– Jo, Bob måtte medgi det.
Det var pappa som åpnet. – Hva har skjedd? sa han forskrekket da han så politifolkene. – Rita og Rolf har fortalt at du ble forfulgt. Vi var livredde da du ikke kom hjem. Først ringte vi til politiet, og så ba vi til Gud for deg. Heldigvis gikk det bra!
Det neste kvarteret satt Bob i sofaen og hørte foreldrene, Rita og Rolf snakke med politifolkene. De så på mobilbilder og diskuterte beviser, men stemmene ble fjernere og fjernere. Til slutt var det som om politifolkene gikk i ett med den brune skinnsofaen. Litt etter sov han fast.
Fortsettes i neste nummer.

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!

  • Natalie09 skrev en kommentar 14. august 2018
    gøy jeg gleder meg veldig til den siste.
  • LydiaMy skrev en kommentar 20. februar 2017
    jeg har ikke lest hele historien men til der jeg her lest er det kult!
  • Rezi skrev en kommentar 6. mars 2016
    Elsker
  • Rezi skrev en kommentar 6. mars 2016
    Lik
  • mathnilskule skrev en kommentar 13. desember 2014
    Dette liker jeg veldig godt!
  • Ticko skrev en kommentar 17. november 2014
    Kult
  • sunniva17 skrev en kommentar 8. august 2014
    kult
  • Thorsen skrev en kommentar 3. juli 2014
    Kult gleder meg til den siste