Krokodilledilla

Jeg har fått enda en ny venn her i Vest-Afrika. Hun heter Naomi og bor i Elfenbenskysten. I dag skal jeg på tur til en spesiell park med Naomi og pappaen hennes.

Tekst og foto: Lars Rugland Aarseth

 

På veien ut dit vi skal klarer jeg nesten ikke å vente på å komme fram, så jeg må begynne å telle palmer. En palme, to palmer … Helt til jeg ikke husker hvor langt jeg kom. Kanskje helt til førtitre, eller hundre.

– Endelig framme! roper Naomi.

Oioioi, jeg gleder meg sånn!

Vi står utenfor et gjerde og på gjerdet er det bilde av krokodiller og mange andre dyr.

– Velkommen til krokodilleparken, sier pappaen til Naomi. Jeg blir nesten litt redd av å tenke på at vi skal inn og se på krokodiller, selv om jeg har litt krokodille i meg. Ja, nå skjønner du sikkert hva «kro’en» i navnet mitt kommer av. Men jeg har ikke farlige tenner, slik som krokodillen. Det er helst halen min som er litt krokodilleaktig.

Naomi er ikke redd. Hun har vært her flere ganger før, og bare gleder seg. Kanskje krokodillene ikke er så skumle som de ser ut på bilder?

– Hvis du har lyst, kan du holde en av disse, sier Naomi og peker på noen krokodiller som ligger og slapper av. Jeg blir så nervøs at jeg ikke klarer å få fram et eneste ord.

– De er ikke så store og farlige som de voksne krokodillene, sier Naomi når hun ser hvor redd jeg blir. – De er kanskje bare ett eller to år gamle. Naomi får en krokodille i hendene som hun holder opp for å vise meg.

– Så lett kan det gjøres!

Så er det min tur. Krokodillen spreller når jeg får den i hendene mine.

– Åååh! roper jeg, men det går heldigvis bra. Jeg passer på å ikke putte hendene mine inn i gapet på dyret. Selv om den ikke er blitt voksen, så er tennene veldig kvasse.

Etter å ha holdt babykrokodillene, fikk vi se de voksne som lå og slappet av i solen. De var minst like skumle som på bilde!

I en ispause får jeg snakket med Naomi om hvorfor hun bor i Elfenbenskysten.

– Mamma og pappa jobber her for Norsk Luthersk Misjonssamband. Jeg bor derfor her med familien min – det er mamma og pappa, Aron, David og Neema, sier Naomi og forteller at hun går på amerikansk skole.

– Må man snakke engelsk da, og ikke norsk?

– Ja, men det går fint, sier Naomi.

Både hun og broren Aron må snakke engelsk når de er på skolen. Jeg lurer litt på hvordan jeg hadde klart meg der. Jeg klarer jo å si «hello» hvis noen skulle si hei til meg, men ikke så mye mer.

 

Ønsker du å gi penger til Barnas Misjonsprosjekt, kan det gjøres på forskjellige måter. Du kan enten vippse penger på vippsnummer #521652 eller bruke bankgiro 8220 02 90131. Da må du i så fall merke gaven med «Barnas Misjonsprosjekt».

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!