Miljødetektivene 5: Kappløp om natten

– Klarer ikke å ta meg, klarer ikke å ta meg, ertet Bob og trippet på stedet hvil.

Av Alf Gjøsund
Rita satte seg opp og gned seg i øynene. Hvor mye var klokka? Og hvem var det som banket på ruta?
Da hørte hun det! Det var signalet! Tre raske, tre litt langsommere og tre raske bank. SOS på morsespråket. SOS var et nødsignal og Rolf hadde funnet koden på Internett. Miljødetektivene hadde avtalt å bruke det selv om de ikke var i nød. De måtte kjenne hverandre igjen.

Rita løp bort til vinduet og skvatt da hun trakk fra gardinene. En som prøvde å ligne på en rosa gris trykte nesen hardt mot ruten. En rosa gris med så mange busemenn i nesen at det
bare måtte være Bob.
– Du har forurensning i neseborene, hvisket Rita, da hun hadde åpnet vinduet.
– Jeg peller dem ut hele tiden, men det kommer bare nye, hvisket Bob!
– Vi har et oppdrag. Du må komme! hvisket Rolf, som sto lenger bak med en sekk på ryggen.
– Men … det er jo natt!
– Blås i det! Du er tilbake i sengen om en time!
– Det er jo ikke mørkt en gang, la Bob til.
Noen minutter senere småløp Rita nedover gangveien, sammen med Rolf og Bob. Mamma ville bli gal hvis hun fikk vite det. Etter at Bob ble stengt inne i bilverkstedet til Pitbull Bilservice, hadde hun blitt så nervøs, syntes Rita. Derfor tok de ingen sjanser. Det var på gangveien det var minst folk. Det var rart å være ute når det var sommer og natt. Trærne kastet lange skygger og husene var så skumle når det var mørkt i vinduene. Det var akkurat som om de var døde, syntes Rita.

Plutselig hørte de det knake i hekken ved siden av seg. Et lite skrik flerret stillheten. Barna for sammen, men pustet lettet ut da to katter løp ut av buskene. En av dem var svart.
– Ulykke, hvisket Bob.
– Det er overtro. Vi tror på Jesus og sunn fornuft, ikke på katter, svarte Rolf. Men han virket litt redd han også.
Returpunktet for søppel lå der gangveien sluttet. Det var opplyst av gatelys og tilgriset av maling. Rolf har lest i avisen at maling var blitt dumpet der flere ganger om natta. Da han var på butikken for noen dager siden, hadde han hørt en mann fra kommunen snakke om at det ofte skjedde natt til lørdag. – Men kommunen har ikke råd til å betale en vakt, hadde mannen sagt.
Nå var det natt til lørdag, og miljødetektivene var på stedet.

På andre siden av gangveien lå en plen med et stort buskas. Bob pleide å kalle det for hula. Han hadde gjemt seg der en gang noen skulle ta ham. Fra innsiden kunne man se alt som skjedde utenfor, uten å bli oppdaget.
Rolf trakk ut et pledd fra sekken som han la på bakken. – Jeg har flere hvis vi fryser. Nå kan vi bare vente, sa han.

De byttet på å holde vakt. Rita kjente at hun ble døsig. Hun gjespet og la seg ned. Teppene var gode og varme. Og det var så godt å sove…

Plutselig kjente hun en hånd som tok hardt i armen hennes. Rolf holdt fingeren for munnen mens han pekte bort på returpunktet. En bil hadde stanset – en liten varebil med stort rom bak. En mann og en kvinne bar ut malingsspann som de plasserte oppå en av containerne. Ett av spannene hadde veltet og innholdet fløt utover. Det brydde de seg ikke om. De plasserte nye spann oppå.

spillage-308942_150
– Ser du bilnummeret? hvisket Rolf. Rita så etter. Det var umulig i mørket.
– Jeg har en idé, hvisket Bob. Jeg løper bort og roper til dem. Så pigger jeg av. Når de forfølger
meg, løper dere bort og fotograferer bilen med mobilkameraet.
– Det er for farlig, mente Rolf.
– Nei, vi prøver det. Bob er kjapp, mente Rita. – Kom igjen, Bob. Men da må du liste deg
ut så de ikke ser oss i hekken. Først når du er nærmere, må du rope.

De ga hverandre en lydløs high five før Bob ålte seg ut av buskene. Han krøp bakover, og snek seg bort til en benk som stod i nærheten av bilen. Da han var like ved benken hoppet han opp på den, og ropte med så mørk stemme han klarte:
– Frys! Kast våpnene! Dere er arrestert. Alt dere sier vil bli brukt mot dere!

Det hørtes ikke særlig voksent ut. Men det var nok til at de to personene stanset. – Ta
ham! ropte mannen, og begynte å løpe mot Bob med damen etter seg. De løp ikke så fort.

– Klarer ikke å ta meg, klarer ikke å ta meg, Jeg har tenkt å sladre! ertet Bob og trippet på stedet marsj. Så ga han gass og løp bortover gangveien.

Nå! ropte Rita da de var kommet litt på avstand. De løp fram mot bilen. Rolf hadde mobilen klar. Han tok flere bilder av kjøretøyet, og passet på å få med nummerskiltet.

Blitsen hadde fått paret til å snu. Nå kom de i fullt firsprang mot bilen igjen. Øynene lyste, som på to kjøttetende tyrannosauruser som luktet rått kjøtt.
– Vi stikker! ropte Rolf.
– Nei det gjør dere ikke, sa en metallisk stemme bak dem. En tredje mann hadde kommet ut av bilen. Rita og Rolf stivnet til da de så hvem det var. Det var muskelmannen fra Pitbull Bilservice.

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!

  • Natalie09 skrev en kommentar 14. august 2018
    dette er super spennende.
  • MasterGISG skrev en kommentar 1. mars 2016
    Dette liker jeg veldig godt!
  • Muffin-venn skrev en kommentar 1. mars 2016
    ENIG MED SUNNIVA17
  • sunniva17 skrev en kommentar 8. august 2014
    hjelp !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!