En plass i toget

Zarina hadde aldri sett klassekameratene så ville før. De for rundt på skolegården, ropte og hoiet. Hun stod sammen med Joel – læreren – som forsøkte å få kontroll på de glade elevene.

 Endelig roet de seg såpass at de fikk med seg beskjeden fra Joel;  De skulle stille i to rekker. Jentene i den ene rekka og guttene i den andre. Fremst gikk Eivind og Susanne. De fikk utdelt en plakat som de skulle bære sammen.

 Zarina hadde kommet til Norge i august i fjor. Først hadde de bodd noen uker i Oslo. Det var en stor by, og egentlig likte hun seg ganske godt der. I Oslo bodde det alle slags mennesker, – ingen skilte seg ut fordi de kom fra et annet land.

Før jul flyttet de hit – til denne lille bygda. De hadde gledet seg til å komme ut på «landet», bort fra all støyen og eksosen. Zarina hadde håpet at denne nye plassen ville minne om Juma Bazaar, den afghanske landsbyen som hun kom fra. På et vis gjorde den det. Her var det langt fra så mange mennesker som i Oslo, bilene kjørte seinere og lufta var reinere. Dette er paradis! sa mor ofte. Zarina visste ikke helt om hun var enig.

 Du må finne en plass i toget, Zarina, sa læreren blidt. Hun gikk motvillig bort til de andre barna og plasserte seg helt bakerst i jenterekka. Camilla, ei jente som bodde i samme gate som Zarina, snudde seg og så surt på henne. – OK – da går vi, sa læreren. Han begynte å slå takten på ei lita tromme.

 Zarina kjente seg litt uvel. Dette minnet henne om soldatene hun hadde sett marsjere hjemme. De hadde snakket om at de skulle øve til 17. mai. Zarina visste ikke hva 17. mai var – bortsett fra at de hadde sagt at det var Norges bursdag og at alle skulle være glade.

 De gikk fra skolen og bortover den smale veien. Sola skinte på dem og langs veien vokste det vårblomster i mange farger.

          Nå bytter vi! ropte læreren. Lars og Zarina, kom fram og overta fanen!

Tog

Zarina skjønte ingenting, men gikk lydig fram til læreren. Da han gav henne den ene pinnen som holdt fanen oppe, ble hun så forfjamset at hun snublet i den. Hun falt framover, og det var like før jenta bak henne snublet over henne igjen.

          Se deg for, da! hørte hun noen rope. Begge rekkene med barn hadde stanset og ventet på at hun skulle reise seg opp og gå videre.

          En utlending burde ikke bære fanen på 17. mai, hørte hun ei jente bak seg si. – 17. mai er Norges og nordmenns dag – ikke utlendingers.

Zarina kjente igjen Camillas stemme og hørte at noen av de andre elevene mumlet enige.

Hun møtte blikket til Joel. Han smilte oppmuntrende og kom bort og la armen rundt henne. – Bare fortsett å gå du, Zarina. Dette skal vi ordne opp i.

 Turen rundt byggefeltet ved skolen hadde vært lang, syntes Zarina. Da de endelig kom inn i klasserommet hadde Joel en overraskelse til dem. Han gikk ut i gangen og kom inn igjen med ei gammel dame.

          La meg få presentere Mirjam, sa han og smilte fra øre til øre – min egen bestemor!

 Mirjam var ei søt, gammel dame. Håret hennes var helt hvitt og huden rynkete. Hun måtte ha krykker når hun gikk, så hun hadde nok vondt i beina.

        Klasserom 

Jo Joel har bedt meg om å komme og fortelle litt om krigen, sa hun. – For da jeg var like gammel som dere – da var det krig i Norge.

Zarina hørte nøye etter. Krig. Det ordet kjente hun godt. Det var derfor de hadde måttet flytte fra Afghanistan.

          Selv om vi var norske, så var vi også jøder. Pappaen min hadde slekt langt tilbake i tid som hadde bodd i Israel. Dere har hørt om det landet?

Klassen nikket. Joda – Israel hadde de hørt om i RLE-timen. Det var det landet Jesus kom fra.

          Han som startet krigen, Adolf Hitler, likte ikke jøder. Det var for så vidt mange mennesker han ikke likte, både utlendinger og andre, men det var jødene det gikk verst utover. Det var til og med noen nordmenn som tok parti med Hitler – og disse var ikke snille med jødene i Norge.

En natt kom noen av disse og hentet pappaen min. Han ble etter hvert sendt til noe som kaltes konsentrasjonsleir. Ingen som var fanger der hadde det noe godt. Pappaen min fikk så dårlig behandling der, at han døde etter et par år.

 Det ble musestille i klassen. Ingen rørte på seg, alle så på Mirjam og ventet at ho skulle fortsette.

          Krigen var en forferdelig tid for oss. Ikke bare hadde vi lite penger til klær og mat, men vi gikk hele tiden og var engstelige for hvordan det gikk med Pappa. Og så var vi redde for at noen skulle komme og ta oss, også. At Pappa var død, fikk vi ikke vite før krigen var over.

Nå vil jeg ikke si mer om krigen i Norge. Dere kan heller stille spørsmål til meg etterpå, hvis dere vil. Men jeg har lyst til å si noe annet.

Om tre dager feirer vi 17. mai, og Joel har fortalt meg at dere har vært ute og «prøvegått» toget i dag. Det høres koselig ut!

Vi er kjempeheldige som kan feire 17. mai og som bor i et land uten krig. I mange land er det krig akkurat nå. Akkurat i dette minutt er det noen barn som er redde for at noen skal skyte utenfor huset deres, eller at en bombe skal slå ned i flyktningeleiren der de har teltet sitt.

Enkelte av de familiene som lever med krig, reiser eller flykter til andre land. Noen kommer hit til Norge, og jeg er så utrolig glad for at vi har plass til mennesker som har hatt det vondt der de kommer fra.

Adolf Hitler likte ikke jødene. Han mente at de ikke hadde noen verdi, og at det ikke burde finnes jøder rundt omkring i verden.

Men jeg – og vi – vet at alle mennesker har like stor verdi. Vi er uendelig mye verdt – både for Gud og andre mennesker. Derfor har ingen lov til å være stygge med oss, eller si at vi ikke er velkommen. Jeg håper dere alle sammen vil huske det, og kanskje spesielt på 17. mai.

 Zarina hadde mange tanker da hun gikk hjemover. Det var ikke enkelte å være den eneste utlendingen i klassen. Men det Mirjam hadde fortalt, gav henne litt nytt mot. Kanskje det ville bli bedre etter hvert, selv om noen sa ekle ting noen ganger, slik som i toget i dag.

 Hun rundet den siste svingen før hun var hjemme. Av gammel vane åpnet hun postkassen før hun gikk inn i tunet. Sammen med noen brev til pappa, lå det et sammenbrettet papir oppi. Det stod Zarina utenpå.

Hun leste det mens hun gikk de siste meterne hjem.

 «Unnskyld for det jeg sa i toget i dag. Jeg håper du vil tilgi meg og at vi kan være venner. Hilsen Camilla.»

 Zarina smilte litt for seg selv. Hun ville gå hjem og be mamma stryke finkjolen fra Afghanistan, slik at hun kunne bruke den i 17.mai-toget om tre dager.

 Av Torunn Haraldsen

Ill: Solfrid Gjervoldstad

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!

  • Muffin-venn skrev en kommentar 8. april 2016
    enig med siri
  • Siri skrev en kommentar 18. mars 2016
    Fin og spennende historie. Jeg tror det var godt for Zarina og klassen å høre det Mirjam sa.
  • therese skrev en kommentar 4. mai 2015
    Jeg synes at Zarina var tøff og det var godt å høre det Mirjam fortalte klassen.
  • Linkus skrev en kommentar 12. mai 2014
    Nå er det snart 17. mai og da passer det fint å lese denne historien!
  • ellegle skrev en kommentar 9. mai 2014
    Den var sååååå gøy