Den vonde dagen

Jenny kjente at ho fikk vondt i magen. Den ekle, vonde, kvalme følelsen som alltid kom når hun ble redd eller lei seg. Hun kunne bare ikke tro det! Mamma og pappa skulle skilles. De to som tidligere hadde gjort henne flau, når de av og til hadde kysset og klemt mens hun så på. Nå når hun tenker tilbake på den siste tiden, så har det vært lite av den slags. Egentlig har de ikke snakket noe særlig sammen, heller. Iallfall ikke når hun har vært i nærheten.

Hun hadde aldri tenkt noe annet enn at mamma og pappa alltid skulle være sammen. Skilsmisse – det hadde aldri vært tema. Og nå satt de her og fortalte at mamma skulle flytte. Flytte fra pappa, henne og Johan!

“Jeg har blitt glad i en annen mann”, hadde mamma forklart med en alvorlig stemme. En annen mann! Hun hadde jo pappa! Var ikke han nok, kanskje?

Og på grunn av denne “andre mannen”, skulle nå mamma flytte til en leilighet, mens pappa skulle være igjen i huset. “Det er to ekstra soverom i leiligheten, og dere to kan være hos meg så ofte og så mye dere vil”, hadde mamma fortsatt.

Johan hadde plutselig reist seg, stormet ut av huset og slengt døra igjen etter seg. Jenny var vant til brorens kraftige reaksjoner, men denne gangen skjønte hun ham faktisk. Hun var nesten litt ergerlig for at ikke hun også kunne slenge igjen døra. Men det var ikke typisk henne å rase rundt slik. Det gjorde hun derfor ikke nå heller. Hun bare reiste seg fra bordet og gikk stille bort til trappen. Hodet var så fullt av vonde tanker at det føltes som om det skulle sprenge. I magen hadde hun fortsatt den vonde følelsen, og beina, de var så tunge at hun nesten ikke klarte å slepe seg opp trappen.

Da hun hadde lagt seg på senga, kom tårene. Først sakte piplende nedover kinnene, så flere og flere slik at puta etter hvert var gjennomvåt. Hva trodde han, den andre mannen? At han bare kunne ta mamma fra dem på en slik måte, selv om mamma var gift med pappa? Og mamma, Jenny visste ikke om hun kunne klare å bli glad i mamma igjen, når hun gjorde noe slikt mot dem.

Det banket på døra. Jenny svarte ikke, hun var redd det var mamma og henne orket hun ikke å snakke med nå. Banking igjen, så en forsiktig stemme: “Jenny, det er pappa. Kan jeg komme inn?” Jenny prøvde å svare med et “ja”, men det ble til et hulk i stedet. Pappa kom inn og satte seg på sengekanten hennes. Sakte strøk han henne over håret, men sa ingenting. Jenny gråt fortsatt. Tårene rant og av og til kom det et hulk. “Hvorfor?” klarte hun å snufse fram?

Pappa satt stille en stund til, før han begynte å prate. “Jeg skulle ønske du ikke opplevde dette, Jenny.  Jeg skjønner at dette er veldig, veldig vondt for deg.”

“Det burde hun ha tenkt på før!”

“Ja, det burde hun ha tenkt på før. Men det er mange ting jeg også burde ha tenkt på før, Jenny. Jeg er fryktelig lei meg for at mamma vil flytte og jeg skulle ønske at vi kunne funnet en annen løsning. Men jeg har dessverre skyld i dette, jeg også. Jeg har vært altfor opptatt med meg og mitt. Jobben har tatt mye tid, og den fritiden jeg har hatt igjen har jeg stort sett brukt på mine egne interesser. Mamma har snakket med meg om dette mange ganger, men jeg har ikke villet høre på henne. Nå er det for sent. Hadde jeg brukt mer tid hjemme, hadde kanskje ikke dette skjedd.”

Jenny så at det rant tårer fra pappas øyne. Pappa gråt – det hadde hun aldri sett før.

“Mamma er så uendelig glad i deg og Johan, Jenny! Dette som har skjedd, betyr at forholdet til meg og mamma er over. Men for dere vil hun alltid være en mamma som er veldig, veldig glad i dere, på samme måte som jeg alltid, alltid vil være glad i dere.”

Jenny tenkte – tankene raste rundt i hodet hennes. Hun prøvde å fange en og holde den fast, men det kom alltid andre tanker og forstyrret. Pappa hadde også skyld i dette. Hadde hun selv noe skyld i det? Mamma var glad i dem. Hun hatet mamma. Hatet hun pappa? Hvor var Johan? Hva tenkte han?

Pappa gikk etter hvert for å se etter Johan, og Jenny ble aleine med tankene sine.

Hun kjente at gråten kom igjen. Øynene var såre av alle tårene. Hun tenkte på mamma. Snille, gode mamma som alltid hadde vært der for dem. Og det var sant, slik pappa hadde sagt. Han hadde vært lite hjemme. Men mamma – hun var alltid der for dem. Hun hadde maten klar når de kom hjem fra skolen. Hun kjørte dem til kor og trening, og fulgte opp lekser, foreldremøter og alt annet. Men hun kunne liksom ikke bare ta igjen nå og la det gå ut over dem. Jenny tenkte og tenkte og etterhvert sovnet hun, helt utmattet av tanker og tårer.

Jenny våknet av at det banket på døra igjen. Inn kom bestemor og Jørgen. “Hei, vennen min,” sa bestemor. “Mamma ringte og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg lurte på om du og jeg og Johan skulle ha oss en god prat?”

Forvirret og med en bankende hodepine satte Jenny seg opp i senga. Sakte kom alt sammen rullende mot henne igjen. Skilsmisse.

Hun så at Johan hadde grått. Bestemor var også veldig alvorlig. De satte seg på sengekanten hennes.

Ill_skillsmisse

“Johan har fortalt meg at han føler at han har skyld i dette med mamma og pappa, fordi han mener han har vært for lite hjelpsom hjemme. Vi har pratet sammen, og nå vet Johan at dette ikke har noe som helst med ham å gjøre. Det er ikke han som er skyld i at mamma og pappa vil gå fra hverandre. Det samme gjelder deg, vennen min,” sa hun og gav Jenny en god klem.

Å, så godt det var å prate med bestemor. Og at hun og Johan var der sammen med henne. Bestemor forstod dem og hun prøvde ikke å unnskylde mamma og pappa. Likevel sa hun gang på gang at de var veldig glad i dem. De pratet lenge om alt mulig, både om det vonde med mamma og pappa, men også om fine ting, og om hva mamma og pappa betydde for dem.

“Nå tror jeg at vi skal la Jesus få alle de vanskelige tankene våre”, sa bestemor til slutt. De foldet hendene, og bestemor begynte å be: “Kjære Jesus, takk for at du har hørt alt som vi har snakket om. Nå trenger vi deg”. Bestemor ba lenge. Da hun sa “Amen”, satt de stille en stund. Så hvisket Jenny: “Og så ber jeg, kjære Jesus, hvis det er mulig, om at mamma og pappa må bli glad i hverandre igjen. Amen.”

Jenny var fortsatt lei seg da de alle tre gikk ned til mamma og pappa. Hun var fortsatt ei jente med ei mamma og en pappa som skulle skilles.  Men det var likevel som om stegene var bittelitt lettere denne gangen. Hun kjente at det var godt å være sammen med Johan og bestemor, – at hun ikke var aleine, og hun var glad for at de hadde delt tankene sine med Jesus. Det var godt å kjenne at selv om hun var sinna på mamma og pappa, så hatet hun dem ikke.Og så var det godt å vite at mamma og pappa, uansett hva som skjedde med dem, alltid ville være veldig glad i henne.

Av Torunn Haraldsen

Ill: Solfrid Gjervoldstad

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!