Den magiske frukten

– Sitt rolig!

Tupu gjorde grimaser for å vise hva han mente. Kupata måtte skjerpe seg! Hvis de ble oppdaget ville de kanskje være ferdige.

Kupata nikket. Men det var ikke så lett å sitte rolig på de tynne grenene. Hver eneste lille bevegelse fikk treet til å skjelve. Dessuten gjorde det vondt i rumpa.

De to bavianungene kikket ned på bakken igjen. Rett under dem satt en flokk sjimpanser og spiste. Sjimpansene var større og mye flinkere til å klatre i trær enn bavianene. Tupu og Kupata ville aldri komme seg unna hvis de ble oppdaget.

Men rumpa! Kupata hadde nesten ikke følelse i den lenger. Hvis hun bare fikk skiftet stilling skulle hun nok klare en time til. Men det var så vanskelig!

«Knekk!» sa det høyt da hun prøvde. Så kom to «knekk til», og to bavianer dumpet ned fra trærne og landet midt i matfatet til sjimpansene sammen med blader og kvister.

– Hva gjør dere her sa Tajiri strengt. Han var den eldste sjimpansen og lederen for flokken.

– Ikke drep oss! sa Tupu skjelvende. – Vi skulle bare spionere litt på dere!

– Hva! sa Tajiri, med en stemme som dirret av sinne. – Så du innrømmer at dere spionerte?!

– Det var min skyld, avbrøt Kupata. – Du skjønner vi er så sultne i bavianflokken. Og så har vi sett at dere spiser en spesiell frukt. Og så lurte vi på hvor dere har fått den fra!

– Flaks for dere at vi har så mye av den frukten, sa Tajiri litt mykere. – Hvis ikke hadde vi gjerne tatt et kjøttmåltid nå, om dere skjønner hva jeg mener.

– Men hvilken frukt er det som ligger der, klynket Kupata.

– Å, den heter furaha. Det betyr glede. Den er så god at vi blir glade når vi spiser den. Dere kan få smake litt hvis dere oppfører dere ordentlig.

Tajiri tok opp en stor frukt, slo den mot en stein, og ga den til Tupu og Kupata. De tok forundret imot og smakte.

– Mmmm! Nydelig! ropte Kupata begreistret. – Synes ikke du også, Tupu?

– Jo, sa Tupu og humret og lo. – Denne vil jeg har mer av. Hvor finnes den?

– Den finnes i den gamle hagen, forklarte sjimpansen. Men det er en ting jeg må fortelle. Det er nemlig noe magisk ved den!

Men de to bavianene hørte ikke. De hadde alt løpt av gårde.

Den gamle sjimpansehannen sukket.

– Kanskje de aldri kommer til å få glede av den, sa han til en ung sjimpanse som hadde sett på opptrinnet.

– Jeg vet det, sa den unge hannen. – Gammelt jungelord: «Den beste furahaen du kan få, er den du deler med andre. Den verste er den du samler til deg selv», sa han og smilte.

En halvtime senere hadde Tupu og Kupata tatt seg fram til ruinen i jungelen. Gjerdet rundt var høyt og rustent, og huset på innsiden lå i ruiner.

– Her har det bodd noen hvite mennesker, sa Tupu. – Bestefaren min sier at det var familien vår som jaget dem bort.

– Jeg ser furaha-trærne! Se de store fruktene, ropte Kupata. – Hvordan skal vi komme oss over?

– Det ordner seg, svarte baviangutten og dro Kupata bort til en stor stein. – Stå på denne, så klatrer jeg oppå deg og over gjerdet. Etterpå hjelper jeg deg.

Kort tid etter hadde Kupata litt ømme skuldre, mens Tupu var på innsiden.

– Skal du ikke hjelpe meg over? ropte apejenten.

Men Tupu var for ivrig til å høre etter. Han løp til trærne og ristet ett av dem. Så stappet han munnen full av furaha-frukt og samlet så mange han greide å bære. Kupata måtte vente ganske lenge før han åpnet porten fra innsiden og løp hjemover.

– Dust, sa Kupata da han passerte med frukten under armene. Selv satte hun seg ned under trærne og flettet en kurv av noen bananblader. Den fylte hun med frukt og gikk hjemover.

– Har ikke Tupu kommet? spurte hun da hun endelig var hjemme.

– Han er i hulen sin. Han ville ikke forstyrres, sa en gammel baviankvinne. – Men hva er det du har?

– Jeg har furaha! Den er kjempegod. Hent de andre, så kan vi ha fest!

Bavian

Den kvelden spiste alle bavianene seg gode og mette. Men da månen kom opp hørte de noen forskrekkelige hyl fra hulen til Tupu. Snart etter kom han sjanglende ut.

– Ikke spis furaha! ropte han! Den er giftig! Jeg har så vondt i magen at jeg kommer til å dø!

– Hm, sa en gammel bavian og smilte. – Han kjenner ikke furaha-magien, stakkar. Jeg har fått høre den av noen sjimpanser: «Den beste furahaen du kan få, er den du deler med andre. Den verste er den du samler til deg selv.»

Det hadde ikke Kupata hørt før. Likevel var det som om hun alltid hadde visst det. Akkurat som hun visste at Tupu snart ville bli frisk igjen. Men furaha ville han nok ikke våge å spise på en stund.

Av Alf Gjøsund

Ill: Sannse

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!

  • Muffin-venn skrev en kommentar 6. april 2016
    eg likte den
  • EllenRebecca skrev en kommentar 21. mars 2016
    kul
  • ellegle skrev en kommentar 21. mars 2016
    Denne historien liker jeg :-);-):-D:-);-):-D:-);-):-D
  • venner skrev en kommentar 23. januar 2016
    HaHa
  • venner skrev en kommentar 8. november 2015
    HHHHHHHHHHHHHHæÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ$$$$$$$$$$$$$$$
  • TwigaLeah skrev en kommentar 3. november 2015
    hehe
  • Jongo5 skrev en kommentar 11. mai 2014
    Dette liker jeg veldig godt!
  • ellegle skrev en kommentar 9. mai 2014
    Det var en gøy historie