70 x 7

Dette skulle liksom være tidenes drømmedag. Lukas sukket tungt mens han strøk fingeren forsiktig over det nyslipte stålet på skøytene han hadde fått til jul. På skøytebanen like ved glitret bittesmå iskorn, som reflekterte den svake vintersolen. Et par småunger med foreldre på slep, eller omvendt, øvde seg på vaklevorne skøytetak. Det var ikke så mange av dem. Gjengen fra klassen hadde den ene banehalvdelen for seg selv, og den var stor nok for en real runde med ishockey. Lukas hadde gledet seg helt siden frosten inntok byen etter en mildværsperiode, og nå hadde kommunen endelig sprøytet vann på den store banen i utkanten av sentrum.  

Og så hadde han gledet seg til å være på lag med bestekameraten, Leander. Det var alltid Leander som valgte først når de spilte fotball eller annet lagspill, og han valgte alltid Lukas. Det var bare sånn det var.

Men ikke idag.

Den nye jenta fra parallellklassen, Juliane, ble ropt opp først da de stod på parkeringsplassen og skulle dele inn i lag. Jon Kasper var den andre lagkapteinen, og plutselig hadde han valgt Lukas. Lukas på et annet lag enn Leander. Det var sjelden, det. Bare når de ble tvangsinndelt i teite grupper i gymtimene. Det var for øvrig gjennom gymmens innebandy de ble inspirert til ishockey, for bare et par av klassekameratene var med i byens ishockeyklubb. Når de spilte på banen, var det en miks av regler fra ishockey og egen fornuft som gjaldt.
          Lukas visste at kampen kom til å bli tøff, for han og Leander hadde nokså likt konkurranseinstinkt. Juliane var også beintøff; hadde vist mange harde taklinger i fotball. Lukas bet tennene sammen mens han tok på seg skøytene, albuebeskyttere, halsbeskyttelse, knebeskyttelse og hjelm. Det var den overbeskyttende moren hans som hadde prakket på ham alt dette. Knebeskytterne var forresten fotballutstyr. Han reiste seg fra benken og vagget stivt de få meterne bort dit grusen sluttet og isen begynte, med et fast grep om kølla.

Han skulle vise dem!

Og etter at laget hans hadde vunnet kampen, skulle han på McDonalds sammen med megakule onkel Christoffer.

 

 

«Måååål!»

Lukas hevet ishockeykølla høyt i været og skøytet triumferende bortover isbanen. Han nøt hvor perfekt de nye skøytene skar seg gjennom det øverste islaget og gav ham høy hastighet. Lagkameratene seilte etter ham som en hale og ropte rosende ord.
          «Bra jobba, Lukas.»
          «Yes, nå leder vi med 4–0!»

Lukas rakk ikke å glede seg lenge før en spottende stemme overdøvet de andre: «Skal si du har nybegynnerflaks idag!»

Det hørtes ikke ut som Leander, men det var visst ham. «Så fine skøyter du har fått, forresten. Ligner på Juliane sine. Dere har lik smak. Girlpower, altså!»

«Kutt ut da. Dårlig taper, eller?» Lukas  skulte mot kameraten og kjente at rødfargen begynte å bre seg i ansiktet. En av lagkameratene dultet ham i siden. «Ikke bry deg. Nå spiller vi videre.»

Lukas nikket og tok noen raske skøytetak bortover isen, mot avslagspunktet midt på banen. «Greit, kom igjen.»

Lukas fikk tak i gummiskiva i det den falt ned og sendte den avgårde til Nils Olav, som fintet seg forbi Omar og Artur. Men så var Juliane der og smalt pucken av gårde mot motstandernes banehalvdel. Der stod Leander klar, med et slagskudd så isen sprutet. Mål – nesten. Målvakten stanset pucken i siste liten og slo til den så den seilte mot Lasse. Han fintet seg fremover og sendte den mot Lukas. Lukas kjente motet stige. Nå – nå hadde han mål innen rekkevidde. Skøytetakene var raske bortover banen og kølla hadde full kontroll på pucken. Heiaropene fra lagkameratene hvinte i ørene, og han skulle akkurat til å vippe den lille gummiskiva i mål da …

«Auuu!»

Lukas hørte ikke sitt eget skrik før han lå pladask på isen. Han var glad for alt beskyttelsesutstyret, men skulle ønske han hadde hatt et nedenfor kneet også. Det verket forferdelig i skinnleggen. Tårene presset på, men han var stor gutt. Store gutter gråt ikke.

«Hun satte krokfot på deg med kølla!» En av lagkameratene pekte på Juliane.

«Straffe!» Lukas brølte. «Eyh! Det der er straffe!»

«Tror du vi spiller fotball, eller?» Leander ropte hånlig tilbake. «De har ikke straffe i ishockey.»

«Men de har jo noe lignende,» protesterte Lukas. Han reiste seg og kjente at beinet heldigvis var på plass.

Leander skled i en elegant bue bort til Lukas. Han hadde et ekkelt flir om munnen og høy stemme. «Du må jo regne med litt knall og fall i ishockey. Og du … husker du ikke det som ble sagt på Junior? At vi skal vende det andre kinnet til? Det var jo Jesus som sa det. Husker du ikke? Du må la Juliane få lov til å spenne krok på den andre foten din da.»

«Sa Jesus det?» Juliane uttalte navnet foraktelig og hvinte av latter. «Ja, da må jeg visst gjøre som Jesus sier!»

Alle lo, selv lagkameratene hans. Lukas ble sprutrød. Han angret bittert på at han hadde tatt mot til seg og spurt Leander med seg på Junior i kirka sist fredag. Han hadde virkelig trodd bedre om bestevennen enn at han ville gjøre narr av ham foran andre. En slik bestevenn var ikke en bestevenn. Han var ikke en venn en gang.

«Eyh. Ikke stikk da. Kom tilbake. Tåler du like lite som ei jente? Ja, ikke som deg altså, Juliane. »

Lukas ignorerte ropet fra Leander og latteren fra hele gjengen, som fortsatte å bølge etter ham da han forlot banen og røsket med seg skoene fra benken. Han så seg ikke tilbake og skiftet ikke fottøy før han hadde rundet hjørnet på en høy bygning, og han kunne se logoen til McDonalds. Blodet dunket i hodet som heftige trommeslag.

Nå hadde han en venn mindre. En bestevenn mindre, faktisk.

 

 

 

«Skal si du er tidlig ute! Og jeg som trodde at jeg var det.» Onkel Christoffer slentret med lange skritt bort til bordet hvor Lukas satt, helt innerst i en krok på McDonalds. Hendene til onkelen strøk opp og ned utenpå jakken. «Brrrr, skal si det var kaldt ute. Men du holdt vel varmen da du spilte ishockey, du. Hvordan gikk det?»

Lukas trakk på skuldrene og så ned. Han pirket på en liten flekk på bordet. Stivnet ketsjup, kanskje.

«Unnskyld meg, kamerat. Hvor er det blitt av gliset ditt? Tydelig at dere tapte.» Onkel Christoffer dultet borti Lukas før han slengte seg ned i stolen tvers overfor ham. Så spratt han opp igjen. «Nei, vet du hva? Nå er jeg sulten som en ulv, og det er sikkert du også. Det samme som vanlig?»

«Mmm–hmm,» svarte Lukas lavt. Han hadde vært noen ganger på McDonalds sammen med onkel Christoffer før, og hver gang hadde de bestilt BigMac og Cola. En full meny hvis de var ekstra sultne. I dag var ikke Lukas sulten i det hele tatt.

Etter en liten stund kom onkelen tilbake med maten mens han plystret og gliste. «Ekstra ketsjup til deg, Lucky Luke.» Lukas nikket og prøvde å smile. Det var ikke onkelens skyld at humøret var på bunn. Onkelen var supergrei, han. Ni år yngre enn pappa, så han var fortsatt ung. Gikk faktisk på skole ennå, eller studerte, som det het. Lukas tok en bit av hamburgeren mens han lyttet til at Christoffer fortalte en morsom historie fra skolen sin. Om en fyr som nøs så kraftig at kaffekoppen veltet utover alle arkene hans. Lukas måtte flire.

 Det pep i mobilen. Lukas åpnet meldingsboksen og trakk brynene sammen. «Den dusten! Bare glem det.»

«Hva var det for noe?» Onkelen så nysgjerrig på ham. Lukas snurpet munnen sammen, som for å holde tett, men så ombestemte han seg. Hvis det var noen han kunne stole på, var det onkel Christoffer. Han hadde den utrolige evnen til å tulle og tøyse i det ene øyeblikket og til å være verdens beste lytter i det neste. Før han visste ordet av det hadde han plumpet ut med hele historien og rakt onkelen mobilen. «Se hva han skrev nå, da.»

«Hmmm. ‘Ikke vær langsur da. Pliiis. Dataspill hos meg i ettermiddag?’ Så hyggelig, da. Da kan dere bli gode venner igjen.»

«Aldri. Dessuten sier han jo ikke ordentlig unnskyld en gang! Jeg skal aldri tilgi ham! Og ikke Juliane heller, forresten.»

«Det var sterke ord. Men jeg skjønner jo at du er sint.»

Onkelen lente seg bakover i stolen og tok en lang slurk fra Colaen. Han lukket øynene et par sekunder. Det så litt komisk ut, som om han sov mens han drakk. Enten nøt han Colaen intenst, eller så bad han. Ja, hvem visste. Onkel Christoffer hadde fortalt at han bad til Gud overalt og når som helst.

Plutselig, så kjapt at Lukas skvatt, lente Christoffer seg fremover. Han stirret Lukas intenst inn i øynene og sa så lavt at ingen andre kunne høre det: «Kan du holde på en hemmelighet?»

Lukas nikket.«Klart det.»

«Da skal jeg fortelle deg en historie fra den gang jeg var så gammel som deg.»

Og så fortalte onkel Christoffer at han hadde hatt en nabogutt som snekret ei flott hytte i et tre. Det var skikkelig stas å leke sammen med ham i trehytta. Men en dag hadde Christoffer med seg en eldre kamerat hjem fra skolen. En som han ville tøffe seg for. Da nabogutten spurte om de hadde lyst til å komme opp til ham i treet og leke, så ropte Christoffer tilbake:«Å leke i trær er bare for små snørrunger!» Etterpå hadde han sparket guttens fotball så den havnet på hustaket. «Du som er så glad i å klatre kan jo øve deg på å hente den der.» Så hadde Christoffer og den store gutten ledd rått og gått sin vei.

«Oi. Det var ikke særlig snilt gjort.» Lukas måpte. Han som trodde onkelen alltid hadde vært grei tvers igjennom. «Sa du unnskyld, da? Ble dere venner igjen?»

«Det er det som er så leit.» Onkel Christoffer fikk et trist blikk og bøyde seg enda nærmere. «Vet du, vi ble aldri venner igjen. Selv om jeg sa unnskyld en gang, så ville han ikke tilgi meg. Og jeg var for stolt til å prøve mer. Tenkte at han bare kunne seile sin egen sjø. Nå studerer han i en annen by, men jeg gruer meg til den dagen han kommer tilbake og jeg møter ham på gaten.»

«Gjør du? Du som aldri er redd for å snakke med noen?» Lukas trodde nesten at onkelen tøyset, men han så alvorlig ut. Lukas stappet i seg den siste hamburgerbiten og tygde den sakte.

Onkel Christoffer var stille litt, så sa han med et skjevt smil: «Jeg tror jeg vil sitere bestefar.»

«Oldefar, mener du?»

«Ja, din kjære gamle oldefar, da han levde og reiste rundt som predikant.» Onkelen rettet en pekefinger i været. «Ikkje sjao, men sytti gonger sjao.»

«Hæ?» Lukas måtte le av den klingende bygdedialekten onkelen etterapet.

Så fortalte Christoffer at det var Jesus som hadde sagt det, en gang noen hadde spurt om hvor mange ganger han skulle tilgi noen. Syv? Nei, sytti ganger syv ganger. Altså uendelig mye.

Lukas sugde opp siste rest av Colaen. Han lukket også øynene. Det var fordi det smakte så innmari godt. Da han åpnet dem, smilte han lurt. Han tok opp mobilen fra lomma og trykket på noen taster. Så viste han meldingen til onkelen, før han sendte den.

«Diggbart, Lucky Luke. Diggbart.» Onkelen klasket hånden hans i en high–five.

Lukas stirret på mobilen. Skjermen lyste i noen sekunder, så ble den mørk. Gutten senket skuldrene og pustet ut. Ett ord og to tall var beskjeden han hadde gitt. En hemmelig kode, som kunne gi Leander noe å gruble på…. «Ok. 70 x 7!»

Av Inger Anna Drangsholt

Ill: CH-info.ch

Liker? - Du må logge inn for å kunne like denne siden! ⇣ Skriv ut

Hei!
Du må logge deg inn for å kommentere!
Du kan også registrere deg dersom du er ny!

  • Siri skrev en kommentar 17. mai 2016
    Fin og spennende historie! 🇳🇴💙👍
  • venner skrev en kommentar 26. februar 2016
    🍩🍛🍡🍞🍦🍣🍛🍡🍞🍦🍣🍛🍡🍞🍩🍣🍛🍡🍞🍩🍣🍛🍡🍞🍣🍩🍛🍡🍞🍣🍩🍛🍩🍡🍞🍣🍩🍛🍡🍞🍩🍣🍛🍡🍞🍣🍩🍛🍡🍞🍣🍛🍤🍞🍣🍩🍛🍤🍞🍩🍣🍛🍡🍞🍣🍩🍛🍡🍩🍣🍞🍡🍛🍣🍦🍞🍡🍦🍣🍛🍡🍞🍣🍦🍛🍡🍦🍣🍡🍛🍦🍣🍡